BOK: Bandet mitt spiller ikke progrock
FORFATTER: Liv Eirill Evensen ILLUSTRATØR: Ronja S. Berge
ÅR: 2012
PASSER FOR: 14-16 år
FORFATTER: Liv Eirill Evensen ILLUSTRATØR: Ronja S. Berge
ÅR: 2012
PASSER FOR: 14-16 år
HANDLING: Helle er en litt ensom jente som sliter med å finne sin plass, en outsider som ikke helt vet hvor hun hører til, verken sosialt eller hjemme. Faren har flyttet til Nord-Norge og moren har fått ny kjæreste. Det er ikke noe i veien med han, men han er ikke pappa. Helle har ingen venninner, hun trives best sammen med gutter og hun spiller bass. Hun er ganske god, og modig nok til å stille på audition for bandet Son Henry band. Hun blir raskt akseptert som en i bandet. Men det endrer seg den dagen hun roter med vokalisten uten å stå løpet helt ut.
"Jeg har gjort hovedtabbe nummer en og må betale prisen for det. Først roter jeg med Sebastian. Så blir han fjern og sur. Så endrer bandet øvingstider uten å si fra. Snart kommer de til å juge på seg at bandet er oppløst, for å bli kvitt meg. Det er den klassiske historien."
Hva skal hun gjøre nå? Når alt ser som svartest ut dukker mammas nye venn opp med et ess i ermet.
ANBEFALING: Lavmælt og nydelig bok om å finne seg seg selv og sin plass. Om å ta egne valg og stå for dem. Dette er en annerledes ungdomsbok med stor vekt på illustrasjonene. Nydelige svart hvit illustrasjoner underbygger den litt såre tonen i teksten. Kjempefin for lesetrøtt ungdom, for musikkinteresserte og sikkert også for de som liker tegneserier.
"Jeg har gjort hovedtabbe nummer en og må betale prisen for det. Først roter jeg med Sebastian. Så blir han fjern og sur. Så endrer bandet øvingstider uten å si fra. Snart kommer de til å juge på seg at bandet er oppløst, for å bli kvitt meg. Det er den klassiske historien."
Hva skal hun gjøre nå? Når alt ser som svartest ut dukker mammas nye venn opp med et ess i ermet.
ANBEFALING: Lavmælt og nydelig bok om å finne seg seg selv og sin plass. Om å ta egne valg og stå for dem. Dette er en annerledes ungdomsbok med stor vekt på illustrasjonene. Nydelige svart hvit illustrasjoner underbygger den litt såre tonen i teksten. Kjempefin for lesetrøtt ungdom, for musikkinteresserte og sikkert også for de som liker tegneserier.